De historiske personene

Ver. 2.1 Oppdatert 8.5.2017

De Nordre slepa på Hardangervidda

Nordre Nordmannsslepa, Austmannaveien, Bispeveien, Måbødalen, Ustedalen

En nettside av Per Bremnes

De historiske personene på bispeferden

De omtalte personer er historiske

 

Slik omtrent kan ferden ha gått. Vi kan bare fantasere om dette. De omtalte personene er derimot de historiske. Det samme var forholdet mellom presten Truge og kappelanen hans Lauritz. Avtalen som ble gjort mellom biskop Scavenius og Otte i Eidfjord, førte til at Otte ble kappelan i Ål, mens Lauritz ble prest i Eidfjord. Lauritz var prest i Eidfjord mellom 1615 og 1656. Hans latinske navn var Laurentius.

 

Bua ved Ørteren - det var to slike - er det ikke mange som har sett. Da Ørteren ble oppdemt i forbindelse med kraftutbyggingen, kom buene til å stå under vatn. Det var ikke små buer, hhv. 40 og 20 kvadratmeter. En slik spenne som biskop Scavenius fingret med ble funnet her.

Etter en samtale jeg hadde med Petter Molaug ved Universitetets oldsakssamling i Oslo er jeg blitt sikrere på at det kan ha vært et bokbeslag eller en spenne.

 

Den gang biskop Scavenius dro forbi Drolstølen, var det ikke støler der. De kom 100år etter. Fra disse stølene var det stor aktivitet i tiden da driftetrafikken var på sitt høyeste. Fra Drolstølen gikk stier langs Drolstølgili til to av steden som hadde viktig forbindelse til driftehandelen: Våkåvadet og Krossdalen.

Opplysningene biskop Scavenius samlet ble grunnlaget for flere av karttegnerne på 1600 tallet. Det er trolig derfor disse kartene er uventet rike på detaljer den veien biskopen dro. Sammen med teksten - og kunnskapen om arkeologiske funn - viser disse kartene "tydelig" hvilken vei biskopen dro over vidda.

Tradisjonen om at biskopen hvilte ved Biskopsvarden finnes i flere kilder.

 

”…det staar endnu en Varde af Steen oprettet, der kaldes Biskopsvarde, og gaar udi Aals gield endnu det Sagn, at naar Biskopen reise fra Stavanger til Aal, hvilede han ved samme Varde” (Palludan 1744)

 

Varden i Skuleviken markerte veidelet der veien over Skiftesjøheien, Gjerobotn til Krossdalen tok av. Den veien ble på 1800 tallet en mye benyttet vei, skildret i detalj i reiseskildringer.

 

Halnelægeret

 

Halnelægeret var opprinnelig to buer. Den gang biskop Scavenius dro der var de trolig nybygget. Om dette lægret er den vidgjetne "Biscopsbod" - nevnt på 16-1700 tallet, er usikkert. Det var stor uenighet på de tider om biskopsbuen på vidda eksisterte. Sorenskriver Palludan skriver i 1743:

 

"...den Boe som Jone Ramie (Jonas Ramus, 1715) melder om skulle staae midt på Fieldet findes ikke" (Sorenskriver Palludan 1743)

 

Skiftesjøen

 

En tolkningen av navnet Skiftesjøen kan være at det er avledet av ordet Skjotskipti (Skysskifte).

 

”Skotskipti…Ombytning av Skydsheste, reidskotaskipti, færa han (biskuppin) i rett”.

 

Så en tolkning av navnet Skiftesjøen – i en enklere språkdrakt – kan være: ”Sjøen der hesteskiftet ble gjort”. Sannsynligvis fordi grensen mellom øst og vest gikk der i de tider.

 

Bispeveien

 

Hallingdal og Valdres lå i fra 1126 og frem til 1631 til Stavanger bispedømme. Disse to dalførene ble overført til Christiania stift i 1631. Dette sees av et kongebrev av 10.4.1631. Som kjent lå også Eidfjord i samme tid til Hallingdal prosti.

 

Det er få kilder om hvilke biskoper som reiste Bispevegen over vidda. Av dem som finnes i kildene skal nevnes (årene de var biskop i parantes): Henric (1207-1224), Askjell (1226-1254), Håkon den eldre (1312-22), Håkon den yngre (1402-1427), Audun (1427-1445), Sigurd (1453-60), Eiliv (1481-1512), Scavenius (1605-1626)

 

Enkelte hevder at Eidfjord allerede ble tilbakeført til Bergen i 1608, men dette må bero på en misforståelse av teksten i den såkalte Grågås fra 1620, som er Stavanger stifts og domkapitels jordebok.

 

Faktum er at Eidfjord først i 1636 ble tilbakeført til Bergen stift i 1636. Dette sees av et dokument i Riksarkivet som er datert 24.2.1636. Av dokumentet klipper vi dette:

 

"...have begjæret at maate ske, nemlig at Eidfjord udi Hardanger len, som nogen tid lang haver været under Stavanger stift, maate komme under Bergenhus stift...efterdi saaledes med samme sogne skal have været brugeligt udi fordum tid...såsom for føringskabs skyld, som superindentanten af Stavanger stift kunde have udi Eidfjords sogn, naar han reiste udi visitas til Hallingdal"

 

Biskopsskyss

 

I "Ældre Borgatingslov under Vikens kristenrett" finner vi noe om biskopsskyss"

 

"Biskopen skal komme i hvert fylke paa hver 12 maaneder uten lovligt forfall og yte folk tjeneste. Og bønder skal gjøre biskopen skyss, hver hest, som sadel eller sæle er kommen paa, hvorsomhelst biskopen vil fare, undtaken aarmanden vil la paaby anden ordning (annan veg). Og enhver som ikke gjør (skyss), skal bøte 3 ører for hver hest og 6 ører for skyssforsømmelse. Og hvis en mand kommer til skysskiftet (fordeling av skyssplikten) og skjuler sin skysshest og ikke lar den komme til lodtrækningen, da er det, som han hadde det ugjort (ikke kommet).

 

 

Med tanke på antallet kirker i bispedømme har det trolig ikke vært mulig for biskopene å visitere dem alle hvert år slik loven var. Eldre Borgatingslov sier at "Biskopen skal komme i hvert fylke paa hver 12 maaneder uten lovligt forfald og yte folk tjeneste…". Kirkeordinansen av 1607 sier "…oc udi Kiøbstæderene hos Kirckevergerne/ naar de ere udi Visitaz en gang om Aarit…

 

Bispeveien

 

Bispeveien mellom Eidfjord og Hol gikk dels over den Store Nordmannsslepa og dels over den Nordre Nordmannsslepa. Mellom Eidfjord og Særebakken benyttet han den Store slepa. Ved Særebakken hadde den Nordre slepa sitt utgangspunkt. Denne slepa brukte så biskopen over til Hallingdal.

 

Bispeveien over Hardangervidda har vært mye omtalt. En av teoriene som har vært fremsatt er at det fører en bispevei om Karmøy til Røldal og derfra over Hardangervidda. Deretter går veien til Tunhovdfjorden. Det er denne teorien som er blitt kjent som "den alminnelige oppfatning". Denne teorien som er fremsatt av Reidar Fønnebø ("Langs Nordmannslepene" utgaver 1968 og 1988) er etter min mening ikke rett.

 

Kartet som trolig blir lagt til grunn for teorien og som skyldes Stavangerbiskopen Scavenius er ”Nova et accurata Tabula Episcopatvm, Stavangriensis, Bergensis et Asloensis” (1636 og 1649). På dette kartet legger merke til de tydelig avmerkete grensene for bispedømmene (stiftene). Grensene er i dette tilfelle er både de geistlige og administrative. I dette ligger trolig årsaken til teorien. En har rett og slett gått ut fra at grensene markerte veien biskopen dro. Slik som grensene er markert på kartet fra 1600 tallet, slik er de stort sett den dag i dag.

 

Andre kart fra 1600 tallet

 

To andre kart fra 1662 skal nevnes. Det ene er ”Diæcecis Stavangriensis, & partes aliquit vicinæ”. Det andre er ”Episcopatetus Stavangriæ Pars Borealis”. Alle disse tre kartene bekrefter at biskopens vei var gjennom Hardanger. Et av dem har følgende tekst plassert ved Eidfjord:”Fra Stavanger til Hallingdal er veien overmåte vanskelig på grunn av ville fjell”.

 

”Episcopatetus Stavangriæ Pars Borealis” finnes en tekst som forteller oss hvilken vei biskopen drar over vidda. Teksten er slik:”Her går en ganske vanskelig vei gjennom Hardanger, hvor man må over det veldige fjellet som er ti mil langt, samt tre farlige elver til den nordlige delen av Stavanger stift, Hallingdal og Valdres”. På kartet blir elvene betegnet som "Bior Elf", "Krecken Elf" og "Gron Elf". Altså Bjoreio, Krekkja og Grøna.

 

Bispeveien over Hardangervidda til Hallingdal og Valdres har vært omtalt fra tidlig 1600 tall og frem til ”vår” tid. Fra 1600-1700 tallet skal nevnes: Peder Clausson Friis (1614), Ramus (1715), Wiel (1743), Palludan (1744) og Schnabel (1781). Felles for dem er enigheten om at biskopens ferd over Hardangervidda begynte i Eidfjord.

 

Eidfjord er også utgangspunkt for bispeveien for forfatterne fra ”vår” tid. Her skal nevnes Krafft, Faye, Olafson, Kvam, Kolltveit og Hohle. Hvilken oppstigning til Hardangervidda som ble brukt er det imidlertid delte meninger om. Mens noen mener biskopen dro opp på vidda gjennom Måbødalen, har andre igjen tro på Simadalen. De sistnevnte representert ved bl.a Olafsen og Kolltveit. De hevder med rette i sin argumentasjon at det var umulig å fare med hest i Måbødalen den tid.

 

Olafsen fører bispeveien over Skykkjedalen, Isdalen og over til Sysendalen ”ovenfor Vandet” videre gjennom Kjeldedalen til Biskopsbu og til Halne. Hvilken dokumentasjon disse herrer har for å hevde dette er ukjent. Etter min mening strider teorien om en Bispevei over Simadalen med hva kildene forteller.

 

Biskopene dro Hjølmadalen

 

Det er trolig undertegnede som var den første som hevdet at biskopen dro opp Hjølmadalen. Dette ble hevdet i perioden 1984-1993, blant annet i ”Valdres årbok” og i bøkene ”Vestafjells” og ”Kulturhistorisk vegbok for Hordaland”.

 

Veien gjennom Hjølmadalen ble beskrevet blant annet i ”Bergens Stiftstidende” i 1848 i en artikkel om ”…de af naturen anviiste Landkommunicationer mellom det østenfjeldske og vestenfjeldske Norge”. I et håndskrevet manuskript fra 1842 skriver Prof. P. A. Munch at veien gjennom Hjølmodalen er hovedfjellveien til Østlandet.

 

"Opad Bergdalen, forbi Berastølen og Algardin, gaaer Hoved-Fjeldveien fra Hjelmo til Østlandet, og forener sig ved Drolstølen med Veien fra Sysendalen"

 

"Biskopsvarden" er en annnen kilde som gir oss opplysninger om hvor biskopen dro. Tradisjonen om at biskopen kvilde ved plasser som ”Biskopsvarden”, "Biskopsstenen", "Biskopsstolen" o.l finst i kilder frå 1700 talet.

 

til toppen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Store-Krekkja og Veslekrekkja.