Bispeferden

Ver. 2.1 Oppdatert 8.5.2017

De Nordre slepa på Hardangervidda

Nordre Nordmannsslepa, Austmannaveien, Bispeveien, Måbødalen, Ustedalen

En nettside av Per Bremnes

Bispeferden slik jeg ser den

Biskopen kommer til Eidfjord

 

"Inderst i Hardanger-fiord ligger et lidet Prestegield, heder Eidsfiord, oc ligger til Stavanger Stict, oc er skifft dertil i fordum tid fra Bergen stict, i en Sogn, kaldis Suedesogn, ligger norden for Karmsund, paa det at Bispen i Stavanger kunde dis bedre faa Forderskab offuer Fieldet, naar han drager til Hallingdal at visitere…oc er det fra Stavanger oc indtil Eidfiords Gield 18 store Mile, de 6 i nordost til Sandeid; oc siden de 12 mod Ostnordost, siden haffuer hand (biskopen) 14 Mile offuer Halnefield eller Hardangers-Field til Hallingdal…" (Peder Clausson Friis)

 

Nordre Nordmannsslepa og Bispeveien har felles trase fra Særebakken

Det er en augustmorgen i året 1615. De fleste av innbyggerne i Eidfjord er samlet nede ved fjorden. De venter på biskopen. En liten gruppe, som står lenger ute på Stavanes, er de første som ser båten, der han kommer for fulle seil vest av Erdal. En rytter drar i all hast inn til kirken på Lægreid, med bud til Otte Torstensson, sognepresten i Eidfjord.

 

Biskopen var på visitas til de ytterste bygdene i bispedømmet sitt: Hallingdal og Valdres. Dette var hans første reise til disse bygdene. Han var også den siste biskopen som dro over Hardangervidda.

Biskopen hadde knapt noe mening om hva som ventet han over fjellet. Av Peder Clausson, sogneprest til Undal, hadde han fått opplysninger om noen elver han måtte over. Elvene hadde navn som "Biore Elf", "Krecken Elf" og "Gron Elf". I dag kjenner vi dem som Bjoreia, Krekkja og Grøna. Disse opplysningene hadde trolig Peder Clausson fått av barnebarnet sitt, Erik Fredriksson Lindland, som hadde vært i Slidre i Valdres i 1612.

 

Nå når han nærmet seg Eidfjord hadde den gode biskopen bak seg en lang sjøreise fra Stavanger til Sandeid. Deretter over land til Ølen, og så på nytt med båt innover Hardangerfjorden til Eidfjord.

Biskopen var sliten etter natten, som var tilbrakt om bord. Han hadde dagen før vært på visitas i Vikedals prestegjeld, nærmere bestemt i Sandeid kirke, som var første annekskirke til hovedkirken. Derfra var det kort vei til Ølen hvor båten, som skulle føre ham til Eidfjord, lå og ventet.

 

Presten Otte

 

Rytteren fant presten i kirken. Otte skulle telle opp innboet der. Dette var etter krav fra biskop Scavenius. Han var nettopp ferdig med å skrive opp innboet på Lægreid prestegård. Fort gjort var det for så vidt, for det eneste innboet var i røykstuen: Et bord, noen benker og en seng.

 

Det var på Vik biskopsbåten skulle legge til lands. Her var det at Otte - sammen med noen av skyssmannskapene – skulle møte biskopen. Resten av biskopens følge ventet i Øvre Eidfjord

En tid før biskopen dro på visitas, sendte han særskilte brevbærere med bud om dette. En av de var kommet til Eidfjord for flere uker siden. Herr Otte sendte straks en ny budbærer over fjellet til sognepresten i Ål i Hallingdal – herr Truge – med bud om den påfølgende visitas.

 

Herr Otte så ellers frem til møtet med biskopen, som hadde ytret ønske om en personlig samtale. Helt ukjent med hva biskopen ville var han ikke. Kunne han og biskopen enes om en sak, var det ikke lenge før han selv skulle reise bispevegen.

 

Truge Michelsøn på Næs

 

”Hr. Truge Michelssøn, som før var Præst paa Næs. Jeg har tilforn givet mine Tanker over Hr. Bloks Criticqve, som holder for, at han, som en meriteret Mand, blev forflyttet til Aal; men foruden jegt tilforn har viist, at Næs er bedre Kald aaend Aal, saa finder jeg af Aaals Præstebog, at Hr. Truge har været en urolig Mand, og ikke af nogen synderlig Lærdom; thi da Superintendenten eller Biskoppen af Stavanger Mag. Lauritz Claussøn Skaboe visiterede i Aals Præstegjeld, finder jeg, at der var rejst sig saadan Trætte imellem ham og hans Cappelan Hr. Laurits, at biskoppen paa denne Maade matte skille dem ad.

 

Han formaaede Hr. Otte Torstenssøn, som var Sognepræst Nord vede Hardanger i Ejdsfjord, at bytte med Hr. Laurits og at blive Hr. Truges Cappelan, (hvoraf sees hans Kald maa have været meget lidet, siden han vilde ombytte det med et Cappelanie), hvorved Tretten blev ophævet” (Iver Wiel)

 

Ferden over vidda

 

Fjellferden som biskopen nå skulle ta ut på, begynte alltid i Eidfjord. Her var det kortest vei over fjellet til Hallingdal. Her var det óg at biskopen fikk skyssmannskap som skulle føre ham den første delen av den lange og farefulle ferden over Hardangervidda. De fleste av skyssmannskapene var samlet i Øvre Eidfjord.

 

Dagen før hadde ett annet følge stått utenfor Hol kirke, som var første annekskirke til Ål. Dette følget skulle også til fjells. Etter at presten - herr Truge - hadde gitt sine rettledninger, dro følget av gårde. Presten selv skulle ikke dra til fjells før om 2 dager. Uvanlig var dette, for det var vanlig at prestene skulle møte biskopen ved skysskiftet. Denne gang var det en annen av kirkens menn som skulle være i spissen for skyssmannskapene fra Hallingdal. At ikke herr Truge som skulle lede følget hadde sine bestemte årsaker, og lå utenfor hva han bestemte.

 

Dagen etter at Scavenius hadde kommet til Eidfjord, var alt klart til fjellferden. Biskopen hatt en samtale med herr Otte, som han trengte til å løse et problem i Hallingdal. Et problem som snart stod foran sin løsning.

 

Årmannen hadde sammen med presten planlagt fjellferden. Nå gav han signal til å dra av gårde. Årmannen hadde også til oppgave å ta i vare biskopens sine inntekter i sognet, og dessuten å avgjøre alle geistlige saker. Hans oppgave var óg å "oppebære sagefaldet", det vil si å innkreve bøtene. Som biskopens mann hadde han stor makt.

 

Skyssmannskapet

 

I Øvre Eidfjord hadde de som skulle skysse ham til sognegrensen ventet. Der ventet også noen teologistudenter som hadde vært med biskopen fra Stavanger. Dette var gjerne noen som biskopen hadde et særlig øye med. Ofte var studenter skrivere og referenter fra bispeferden.

 

Følget dro i langsomt tempo opp Hjølmaberget. Underveis passerte de Biskupskleiven. For biskopen som var i sitt 54 år var dette en uvanlig ferd. For bygdefolket - som gikk lett og uten strev - var det daglidags. Veien gikk fremom Tjukkaskog, Berastølsdalen, Hadlet, over Fruo og ned til Drolstølen. Der var det et vanlig hvilested.

Biskopen var forundret over de fint oppmurte trappene som han så her og der. Særlig ned mot Drolstølen var det gjort et stort arbeid. Den gang Scavenius dro der var det ikke kommet noen støler. Veien eller stien skulle et par århundre senere få navnet "den Store Nordmannsslepa".

 

Enda om biskopen var sliten la han merke til alt omkring seg. Fra prestene i bispedømmet sitt hadde han fått en mengde opplysninger. De skulle han bruke til å lage et kart over bispedømmet sitt. På vei til skysskiftet diskuterte han forskjellige detaljer med herr Otte.

På Scavenius høyre side lå store Algarden. Over den gikk også en vei. Da kom en ned i skaret mellom Algarden og Fagernut.

 

Skiftesjøen

 

Ved Hallingskeidet hadde biskopen og følge gått frem til den store varden på Særebakken. De vadet nå over Bjoreio ved Særebakken. Bøndene var ikke i godt lune. De var ikke begeistret for skyssplikten i det hele tatt, og skodden som kom sigende gjorde ikke saken bedre. Nå måtte de vente til skodden lettet såpass at de fikk øye på varden oppe på høyden ved Nybunut. Der de var nå var det åpent lende og lett å ta feil.

 

I et glimt kom varden til syne. En kjempestor varde var det. Den var over to meter høy, og et livsviktig holdepunkt. Vel oppe ved varden hadde de vesle Skiftesjøen foran seg. Der pustet de ut og kjente seg lettet. Skyssplikten til Eidfjordbøndene var snart over. På høyden rett før Skiftesjøen, på vannskillet mellom øst og vest, dukket det opp to store varder. De var kommet frem til grensen mellom Hallingdal og Hardanger. Det var her det ble skiftet skyssmannskap. De var kommet fram til Biskopsvarden. Dette var den største av vardene som var oppsett for å vise vei over fjellet.

 

Kappelan Lauritz

 

Skyssmannskapet fra Hallingdal - som hadde overnattet ved Halne -, var nettopp kommet fram til Biskopsvarden. De hadde hatt vanskeligheter. Også de fikk hjelp av en varde. Dette var varden i Skuleviken. Fra den var det lett og ta seg opp langs elven og frem til store Skiftesjøen, langs stranden på denne og frem til skysskiftet. I spissen red for følget red kappelan Lauritz. Lite ante han om sin fremtidige forfremmelse til prest i Eidfjord.

 

Det var ikke lange kvile for hallingene. Biskopen var utålmodig. Han satt og fingret med spennen på bibelen sin. Den satt ikke ordentlig fast, men det betydde lite nå. Han ville i hus før mørket falt på, og det var ikke mange overnattingsplasser på Hardangervidda for en biskop. Han håpet at de skulle nå frem til boden ved Ørteren. Bua ved Halne var selvsagt et valgt, men biskopen likte det lite. Han hadde lest om den i tidligere visitasberetninger. Enda om den var brukendes i nøden, var den mye større buen ved Ørteren den sedvanlige overnattingsstaden for folk av hans slag.

 

Samtidig som følget på Hardangervidda dro mot Halne, forberedte herr Truge seg på morgendagen. Han skulle sørge for friske hester, som han skulle dra i møtes med biskopen med. Møtet med biskopen var herr Truge spent på. Han hadde lenge stått på dårlig fot med Lauritz, kapellanen sin.

Det var langt på dag før følget brøt opp fra biskopsvarden og satte kurs mot Halne.

 

Nå var det hallinger som skysset. Eidfjordingene hadde dratt hjemover igjen. Fremfor varden i Skuleviken snudde Scavenius seg og så tilbake. På en høyde i sør såg han enda en varde. Det var varden på Steinbunut.

 

Tidlig neste morgen dro biskopen og følge hans ut fra bua ved Halne. Det bar østetter. Oppe på høyden, ved vatnet der, gikk de atter fremom en stor varde. Den var ikke ulik de tidligere. Fra denne varden skulle følget dreie østover mot vadet mellom Veslekrekkja og Heinungen. Et annet vad som ble mye brukt var vadet mellom Heinungen og Øvre Hein.

 

Vel over vadet lå Nordlægeret - også kalt "Krekjahallet Bod" - like øst for dem.

 

Og her forlater vi bispefølget. En fjellreise var snart over...

 

til toppen

 

 

 

 

 

 

Varden på Særebakken
Hammers varde på Nybunut
Biskopsvarden ved Skiftesjøen
Varden i Skuleviki
Varden Halne2  ved Knutsenstølen