Austmannaveien

Ver. 2.1 Oppdatert 8.5.2017

De Nordre slepa på Hardangervidda

Nordre Nordmannsslepa, Austmannaveien, Bispeveien, Måbødalen, Ustedalen

En nettside av Per Bremnes

Austmannaveien

Simadal

 

Fra Simadal fører flere veier opp på Hardangervidda. En av dem, oppgangen fra Tveit, kommer opp på vidda under Reinsnuten og like vest av Skykkjedalen.. Lenger inne i dalen er Bakkalaupet, og lengst inne er Anderstigen. Ned til Tveit kom trolig Baglerne i 1205. Dette skal være det eldste sagnet om ferdsel i Simadal.

 

Hvilke dalfører i Eidfjord som «har» den eldste ferdselsveien opp til vidda er usikkert. Imidlertid tror jeg at veien opp fra Tveit er den eldste belagte veien, like trolig er det at Hjølmadalen var mest benyttet.

 

Olafsen skriver med utgangspunkt i historiske kilder, en artikkel om «soldater over fjellet». Angivelig skal dette ha vært soldater som var ført over Hardangervidda i 1689. Det er med stor sannsynlighet veien opp fra Tveit som ble benyttet. Det er all grunn til å tro at de ble fraktet med båt direkte til Simadal. Derfra gikk så ferden til Hallingdal. Trolig var det soldater fra det Bergenhusiske regiment og Hardanger bataljon.

 

Ulrik Fredrik Gyldenløve

 

Hvor deres ferd over Hardangervidda til Hallingdal gikk er umulig å vite. Det finnes ingen kilder som kan fortelle om dette. Men en reise i 1667 kan gi oss en pekepinn. Da skulle Ulrik Fredrik Gyldenløve ha reist over Hardangervidda med utgangspunkt i fra Simadal (Tveit).

 

Sagnet om Gyldenløve forteller om en varde som ble bygget i Simadalsberget på denne reisen, og som fikk navnet «Gyldenløve». Inntil ganske nylig var jeg skeptisk til denne vardens eksistens. At Gyldenløve dro over Hardangervidda i 1667 er det imdlertid ingen grunn til å tvile på. Dette ser vi av kilder fra Ål i Hallingdal.

 

Det skulle bli en militær kilde fra 1790 som ble beviset på at varden virkelig hadde eksistert. I kilden står den omtalt som «Gyldenløvs Warde». Hvor den var plassert er umulig å vite. Funn av denne varden vil gi en pekepinn på hvor Gyldenløve har reist. Høyst trolig har soldatene i 1689 reist samme vei.

 

Austmannaveien

 

De gamle slepa fra Simadal er velkjent og har vært det siden uminnelige tider. Selv skrev jeg om slepa på Simadal allerede i 1984. Slepa opp fra Tveit har etter min oppfatning dessverre feilaktig blitt kalt både for Bispevei og Nordmannsslep. Denne slepa er Austmannaveien og er en driftevei benyttet særskilt til Leirbotn, men blant annet også til eller fra søndre Rødungen.

 

Slepa fra Simadal og Sysendalen til driftebeiter i områder ved Moldedalen og øvre Leirbotn har som nevnt vært kjent siden uminnelige tider. Dette sees også av diverse skriftlige kilder tilbake til 1840 – 1860 årene. Disse kildene forteller også hvor vadet var i Leiro på denne slepa på denne tiden. Likeså er alle driftelegrene og «skyttarbuer» i området nevnt. I det etterfølgende skal jeg vise hvor denne veien gikk.

 

Fra Simadal over Moldedalen til Leirbotn felæger

 

Fra Simadal går slepa fra Tveit til Skykkjedalen og østover til Primbyttevardene. Derfra gjennom Isdøljuvet, under vesle Isdølnut og sydøstover til Hellevatnet, derfra retning Moldedalen. Slepa går så sydøst for Moldetjørni og nordøst til vadet ved øvre Leirbotn felæger.

 

Der slepa fra Simadal kommer inn i Moldedalen møter den slepa fra Sysendalen. Sysendølene hevdet også sin rett til bruken av dette området. Dette finner vi av eldre saker under Høyfjellskommisjonens kjennelser i 1868, 1899, 1924. Det juridiske utfallet av sakene er uten interesse, det viktige er at det gir vitnemål om at det til øvre Leirbotn minst må ha vært to slep

 

Fra Leirbotn felæger til Sumtangen

 

Fra øvre Leirbotn går slepa videre til Sumtangen, først under nordre Gjeronut retning sydøst. Slepa krysser mellom nordre Gjeronut og høyde 1268. Derfra går slepa nordøst langs Langevatnet til vadet under Skåranuten. Videre passerer den Lassheldretjørni og går syd for disse og Finnsbergvatnet i østlig retning mot Sumtangen.

 

Hardangervidda på tidlig 1800 var et uutforsket og ukjent område for andre enn lokalbefolkningen. Det var P. A, Munch sine geografiske undersøkelser på vidda i 1842 og 1843, sammen med hans kart utgitt i 1845, som satte «tingene på plass». Før ham kom W. F. Koren fra gården Helleland i Sørfjorden, med sin innberetning fra Hardangervidda. Her har området øvre Leirbotn – Sumtangen sin selvskrevne plass.

 

til toppen