Bispeveien

Ver. 2.1 Oppdatert 8.5.2017

De Nordre slepa på Hardangervidda

Nordre Nordmannsslepa, Austmannaveien, Bispeveien, Måbødalen, Ustedalen

En nettside av Per Bremnes

Bispeveien

Visitasreiser

 

Bispeveien, d.e. den veien stavangerbiskopene fòr på visitasreiser til Hallingdal og Valdres, har i de senere år vært omtalt. Med bakgrunn i tilgjengelige kilder, er det underlig at bispeveien over Hardangervidda har blitt forvansket så mye som det er gjort i disse teoriene. Bispeveien følger delvis den Store- og Nordre Nordmannsslepa fra Eidfjord.

 

Bispeveien over Hardangervidda til Hallingdal og Valdres ble omtalt av biskop Håkon den yngre allerede på tidlig 1400 tall. Fra 1600-1700 tallet skal nevnes: Peder Clausson Friis (1614), Scavenius (1615), Ramus (1715), Wiel (1743), Palludan (1744) og Schnabel (1781). Det er også i disse kildene at vi finner beskrivelser som kan være med på å klargjøre bispeveien over Hardangervidda.

 

I eldre tider var det gått opp veier mellom de forskjellige bygdelag rundt Hardangervidda, og dessuten mellom øst og vest. Mellom øst og vest var den korteste veien over vidda mest benyttet. Bispeveien er et eksempel på dette.

 

Kart over Nordre Nordmannsslepa/Bispeveien

Simadal og Hjølmadalen

 

Både fra Simadal og Hjølmadalen gikk det eldgamle veier opp til Hardangervidda. Mens vi i Simadal finner den eldste belagte ferdselsveien, finner vi av kildene at veien gjennom Hjølmadalen sannsynligvis er den mest benyttede.

 

Noen hevder at Bispeveien gikk gjennom Simadal, og andre igjen hevder Måbødalen. En bispevei gjennom disse to dalfører kan ikke stemme av historiske årsaker.

 

Fra Simadal fører flere veier opp på Hardangervidda. Den eldste av dem – Austmannaveien – tar til fjells ved Tveit og kommer opp ved Istjørnane. Lenger inne finner vi Bakkalaupet, og lengst inne Andersstigen. Ned til Tveit kom trolig baglarne i 1205. Derfra dro de herjende ut Hardangerfjorden. Soldater fra det Bergenhusiske regiment og Hardanger bataljon skal også ha benyttet veien fra Tveit og opp til Hardangervidda på slutten av 1600 tallet.

 

Gjennom Hjølmadalen gikk den Store Nordmannsslepa. Der gikk også de som skulle til den Søndre- og Nordre Nordmannsslepa. Veien gjennom Hjølmadalen omtales som «Almendingsveien» i utskiftningsdokument for Hjølmo tidlig på 1800 tallet. Det er også vitnemål om at denne veien var hovedfjellveien til Østlandet, fordi «den afgiver en langt bekvæmmere Skraaning til at naae Fjeldet»

 

Det var gjennom Hjølmadalen biskopen av Stavanger må ha dratt når han skulle ut på sine visitasreiser til Hallingdal og Valdres. Bispeveien gikk dels over den Store- og dels over den Nordre Nordmannsslepa. At dette mest sannsynlig er riktig, vitner kildene om som vi senere skal se.

 

Ustedalen

 

Også fra Ustedalen gikk det eldgamle veier opp på Hardangervidda. Mange av disse førte til stølsområdene i Rennedalen, Fjellset, Lauvvika og Brennbu. En annen vei er den såkalte Kyrkjevegen fra Skurdalen. Fra Normannhiet, nord for Tuvetjern og sør for Birgithovda førte en driftevei mot Søndre Rødungen.

 

Den eldgamle veien til Eidfjord over Hardangervidda gikk over Myljo Tufto, Såball, Smettbak og til Ustebergstølen. Derfra under Usteberget, over Meinshovden frem mot Lakasæter. Veien fortsatte så opp i Berhellerbotn. Det er denne veien som er den Nordre Nordmannsslepa. I sin håndskrevne innberetning fra Hardangervidda i 1840 årene, forteller og beskriver P. A. Munch denne veien. Det er høyst sannsynlig at det er denne veien Stavangerbiskopene dro på sine visitasferder gjennom Ustedalen

.

Bispeveien

 

Biskop Scavenius – en av stavangerbiskopene som dro Bispeveien – samlet opplysninger som ble grunnlag for flere karttegnere. Kartene fra 1600 tallet er uventet rike på detaljer den veien som biskopen reiste. Et av dem bærer en latinsk påskrift som oversett lyder: «…her går det en heller vanskelig rute gjennom Hardanger, der en må over det veldige fjellet som er 10 mil, og dessuten over 3 elver til den nordlige delen av Stavanger bispedømme, Hallingdal og Valdres».

På ovennevnte kart kjenner vi igjen navnet på disse elvene: «Biore Elf», «Krecken Elf» og «Gron Elf». I dag kjenner vi dem som Bjoreia, Krekkja og Grøna.

Biskopen dro inn Hjølmadalen og til fjells over Tjukkaskog, Berastøldalen, Hadlet, videre over Fruo og ned til Drølstølen. I Hjølmaberget finnes Biskupskleiven, som gir et av de sterkeste vitnemål om at biskopen dro denne veien.

 

Fra Drølstølen gikk veien over Hallingskeidet og frem til varden på Særebakken. Derfra ned til Bjoreio – «Bior Elf» - hvor det ble vadet over elven ved stølen Særebakken. Derfra kunne varden som stod like vest av Nybunut sees. Denne varden er den såkalte "Hammers varde". Navnet på varden ble satt av meg i 1984 da jeg påviste og registrerte den. Navnet viser til Christopher Hammer og hans kart over Kristiansand stift fra 1700 tallet, hvor denne varden er inntegnet. På samme kart finnes "Biscops Warde".

 

Fra Hammers varde gikk veien nord for vesle Skiftesjøen. På høyden rett før store Skiftesjøen, på vannskillet mellom øst og vest, var det to store varder. Her lå Biskopsvarden. Vardene markerte grensen mellom Hallingdal og Hardanger. Tradisjonen sier at det nettopp var ved grensene mellom prestegjeldene at biskopsfølgene skiftet skyssmannskap.

Biskopsvarden og Skiftesjøen

 

Biskopsvarden omtales av sorenskriver Palludan på tidlig 1700 tall på denne måte: «…men det staar endnu en Varde af Steen oprettet, der kaldes Biskopsvarde, og gaar udi Aals Gield endnu det Sagn at naar Biskopen reiste fra Stavanger til Aal hvilede han ved samme Varde».

 

Navnet Skiftesjøen kan tolkes på flere vis. Det kan sees i sammenheng med deling, utskiftning osv. En annen tolkning er at Skiftesjøen kan være avledet av Skotskipti. «Skotskipti…Ombyttning af Skydsheste, reiskotaskipti, færa han (Biskupin) i rett». Tolkningen gir vitnemål om at det virkelig var ved Skiftesjøen biskopen skiftet skyss.

 

Fra Biskopsvarden gikk veien sør for Store Skiftesjøen frem til varden i Skulevika. Derfra over Lågahæ frem til Halne og den såkalte «Halningboe». Trolig var det der biskopen overnattet, men like trolig kan han ha overnattet ved Ørteren. Funn på dette stedet kan tyde på det.

Videre østover

 

Fra Halne bærer det mot Knutsenstølen hvor det var oppsatt en stor varde. Derfra over Halnetungen på 1200 meters merket. Langs veien frem mot Krekkja elven – «Krecken Elf» - til vadet mellom Vesle Krekkja og Heinungen. Videre mot Nordlægeret som ligger i hallet opp mot Krekkjaheia, over denne og ned til vadet i Grøna – «Gron Elf». Nordlægeret er også omtalt som «Krekkjahallet Bod».

Etter kryssing av Grøna fortsatte bispeveien nordøst mot – og over – Monsbuheia retning Berhellerbotn. Derfra gikk veien ned mot Lakaset hvor det også var satt opp en varde.

Vi er nå kommet til Usteberget hvor veien går under dette på en oppbygd vei. Denne veien har også i uminnelige tider vært nyttet som bufarvei. Fra Ustebergstølen fortsatte bispeveien videre retning Smettbakstølen. Gamle kilder forteller at nettopp her stod den første varde på fjellveien.

Vi begynner nå og nærme oss Hol. Først passeres Øyestølen, deretter over Såball og frem til Myljo Tufto som i eldre tider ble benyttet av langveisfarende. Etter som vi nå nærmer oss Geilo er fjellreisen snart over. Etter at biskopen – i følge kildene - hadde kvittert for kirkeregnskapet på gården til kirkevergen i Kvisla, fortsatte følget nedover i Hallingdal.

Vardene

 

Langs bispeveien fantes det oppsatt en rekke store og kraftige varder. Dette bekreftes av de nevnte 1600 talls kart. Trolig er flere av vardene satt opp etter offentlig foranstaltning. Når tid de er satt opp er vanskelig å ha en mening om, men trolig kan det være alt fra år 1100 til år 1600.

 

Vardene som er omtalt her er varden på Særebakken, Hammers varde, Biskopsvarden ved store Skiftesjøen, varden i Skulevika og Halnevarden. Men det finnes flere. Videre østover finner vi flere varder på Halnetungen og over Monsbuheien ned mot Laka sæter og Smettbak. Alle vardene ble påvist av meg i perioden 1984-1988. Arkeologer (i 1986) mener at påvisningen min av vardene er et viktig nytt kildemateriale til forståelse av de gamle ferdselsveiene på Hardangervidda.

 

Vardevandring

Arkeolog Ellen Anne Pedersen, Buskerud fylkeskommune skriver i en epost oktober 2011 til Eidfjord Historielag etter en vardevandring jeg ledet:

 

«Både "Hammers varde" og "Biskopsvarden" har kraftige fundament som viser at de en gang både har vært større enn de er nå (i basen) og at begge har hatt en tilnærmet kvadratisk grunnplan.

 

Fundamentene var på begge steder sterkt overgrodd, og dette er det viktigste argumentet som taler for høy alder. På nordsiden av Hammers varde og i ly av denne har det dessuten dannet seg en liten opphopning, trolig består den av jord-, sand- og gruspartikler som i årenes løp har havnet der ved hjelp av rennende vann, regn og vind. Her vokser det nå gras, til forskjell fra omgivelsene som enten er bart fjell eller sparsom lyngvegetasjon. Denne opphopningen, som høyst sannsynlig er dannet etter at varden kom på plass, tyder også på en viss alder. I begge varder er det brukt et utvalgt byggemateriale av ganske store og temmelig jevnstore steinblokker – helt ulikt varder langs stier som er merket i moderne tid.

 

Fellestrekk i oppbygging og siktelinjen mellom de to vardene taler for at de hører sammen i et felles veisystem. Hammers varde henvender seg mot et svakt men synlig gammelt slep, og dette slepet kan følges mer eller mindre sammenhengende i terrenget videre vestover.

 

Strengt tatt er det umulig å datere et kulturminne bare ved besiktning, men disse vardenes fundamenter har avgjort et "gammelt" preg. Dette er et avgjørende trekk, for bilder av vardene fra begynnelsen av 1980-årene antyder at de er rekonstruert og rettet opp noe siden den gang.

 

På grunn av beliggenheten kan vi slutte at de neppe har noe med 1700-tallets oppmålingsvirksomhet å gjøre, i alle fall kan Hammers varde ikke ha inngått i et slikt system, siden den ligger så lavt i terrenget, og sannsynligvis ikke Biskopens varde heller.

 

Per Bremnes` gjennomgang av skriftlige kilder og gamle kart viser at det utvilsomt har eksistert en Biskopsvarde, som kan ha fungert som skiftested/skyssted for hester og reisefølge for biskopen på vei fra Eidfjord til Hallingdal. Tilsvarende Biskopsvarde/skyssted er beskrevet av Oslo-bispen Jens Nilssøn på fjellet mellom Rollag og Tinn prestegjeld. "Biskopsvarden" ligger nettopp ved Skiftesjøen, på vannskillet mellom vest og øst, og navnet kan ha en dobbel betydning – skiftet kan speile både vannskillet og en tidligere grense mellom Eidfjord og Ål.

til toppen